Så lenge jeg kan huske, så har jeg elsket filmer. Det begynte for lenge siden i en galakse langt, langt borte, og har bare vokst siden den gang. Hvert år, når Oscar-utdelingen nærmer seg, sitter jeg på sofaen og suger til meg hvert minutt. Seertall og corny iscenesettelse kunne jeg ikke brydd meg mindre om, det er det å se håndverket bli belønnet som virkelig teller, ikke den røde løperen (selv om stjernespekket glamour ikke skader). Så da den første overskriften jeg så på mandag lød “Netflix vinner bare én pris og Apple blir utelatt”, ble min indre bjørn virkelig vekket. En av grunnene til at jeg elsker Hollywood er at det ble bygget av outsidere som stormet portene, så jeg reagerer ikke bra på fortellinger som hinter til “du hører ikke hjemme her”.
Å få en film ut i verden er vanskelig. Mindre enn 5% av ferdige manuskripter blir opsjonert, solgt eller produsert. Og det tar lang tid. Alvorlig tid. Årets vinner av Beste internasjonale film, Zone of Interest, tok 10 år å lage. Denne “oss mot dem”- mentaliteten er ikke hjelpsom når det eneste de fleste fortellere ønsker, er å se historiene og ideene sine komme til live og finne et publikum. Tilførselen av investeringer i strømming og nye distribusjonskanaler har vært en velsignelse spesielt for de små filmskaperne med mindre budsjetter som i økende grad føler seg overkjørt av superhelter, oppfølgere og filmuniverser.
Gjennomsnittsbudsjettet for en studiofilm er 65–80 millioner dollar, sammenlignet med 20 millioner dollar for en strømmefilm. Og selv om The Oscars kanskje foretrekker filmer med et relativt beskjedent budsjett (over 60% av de nominerte til beste film de siste 50 årene rapporterte et budsjett på 50 millioner dollar eller mindre), har studioene i økende grad prioritert storfilmer og eventfilmer. Det er ikke riktig eller galt – filmskaping har alltid slitt med å balansere kunst og penger – men det er ingen tvil om at strømmetjenester tilbyr en levedyktig ny vei inn til publikum og finansiering. Som vi så, i Adapted Screenplay-vinner Cord Jeffersons lidenskapelige oppfordring til bransjen om å støtte mindre prosjekter, vil ikke denne spenningen i filmproduksjonsmaskinen forsvinne med det første.
Betydningen av kinopremieren for bransjen er kjernen i “oss mot dem”-narrativet. Strømmetjenester har ikke vært underlagt den knallharde spenningen og ansvarsfølelsen rundt billettinntekter, og dette har muligens gjort det mulig for dem å ta større kreative risikoer. Vi har sett det spille seg ut på abonnement-TV (selv om det er en følelse av økonomisk nøysomhet og innføringen av annonseringsnivåer på strømmetjenester, vil det være interessant å se hvor godt en risikovillig mentalitet overlever).
Tom Rothman, leder for Sony Pictures Entertainment (det eneste studioet som er viet utelukkende til kinopremierer), sa i fjor til en forsamling av kinoeiere at “strømmetjenester skaper ikke filmstjerner, bare globale storfilmer gjør det”. Og jeg tror ærlig talt ikke at han tar feil. Men å prioritere storfilmer og eventfilmer betyr å prioritere en allerede etablert talentbenk. For å parafrasere Cord Jeffersons tale, hvor vil den neste generasjonen av Chris Nolans eller Robert Downey Jr.-er komme fra hvis vi ikke investerer i mindre produksjoner?
Verdien av kinoene som et markedsføringsverktøy (ikke bare en kilde til kinoinntekter) blir stadig tydeligere for strømmetjenestene; som et resultat ser vi nå flere hybride kinopremiere + strømmetjenesteutgivelser og færre “rett til strømmetjeneste”-utgivelser. Dette bør være et stort skritt fremover i å avskaffe det oppbrukte “oss mot dem”-narrativet. Det samme vil fellesfinansierings- og distribusjonsavtalene mellom Paramount og Apple være – avgjørende for å få Killers of a Flower Moon laget slik filmskaperne ønsket det (“mindre historie; samme budsjett” ifølge Hollywood Reporter). Og la oss ikke glemme avtaler som Amazons oppkjøp av MGM, og Disney, studioet som ble en strømmetjeneste. Det som startet som en historie om polariserte, konkurrerende forretningsmodeller, blir gradvis en historie om “det finnes muligheter i å jobbe sammen”.
Strømmetjenestene har også begynt å vise seg å ha ambisjoner på størrelse med studioene. En reise som startet med The Square (Netflix, produksjonsbudsjett 1,5 millioner dollar), deretter Coda (Apple, 10 millioner dollar) som nådde episke proporsjoner i 2024 med Maestro (80 millioner dollar) og Killers of the Flower Moon (200 millioner dollar). Kanskje vil det ikke ta lang tid før strømmetjenestene ikke bare tilfredsstiller filmskapernes ønske om å få historiene sine fortalt ved å finansiere kreative risikoer, men også ved å tilby de fulle kinopremierene de lengter etter. Uansett om det skjer eller ikke, håper jeg vi i det minste kan gå videre og legge bort den oppbrukte “versus”-fortellingen og begynne å omfavne det Jim Collins beskriver som egenskapene som skiller ekstraordinære selskaper fra de gjennomsnittlige i boken sin Built To Last, “Ja til både-og, nei til enten-eller “.
